GOD JUL

Nå er det julemorgen, nå må alle stå opp og gjøre seg klar. En deilig julemorgen, nå er det jul og jul er det BESTE vi har. Denne sangen husker jeg fra julemorgen på tv når jeg var liten, da kom jeg i julestemning. I dag var jeg SINNSYKT trøtt når jeg våknet, men med engang jeg husket at det var jul så spratt jeg opp av sengen for å leite etter julesokken (ja jeg får fortsatt julesokk av mamsen). Meg og Matthew satt med hver vår julesokk med et smil for hver ting vi dro ut av sokken. Lett å gjøre oss to  lykkelige=).

Som sikkert de fleste, har vi også gode juletradisjoner år etter år. Klokken elleve møtes vi hele familien oppe hos farmor og spiser grøt, bare at i år var det ikke grøt men annet snacks å tygge i. Bortsett fra at halvparten av ungene låg hjemme og var syk, så var det koselig som alltid. En del av juletradisjonen som vi MÅ ha hvert år. Etter julebesøk hos farmor står "reiser til julestjernen" for tur. Jeg følger jo aldri med lenger siden jeg for det første er 24 år og for det andre har sett den hvert år siden jeg kan huske, men den må stå på tv så jeg kan late så jeg følger med mens jeg spiser snop fra julesokken. Er det rart jeg fortsatt føler meg som en unge på julaften? =).

Klokken tre er det også tradisjon å gå i tremor på julegudstjeneste. Det er alltid like kos og se folk igjen som jeg ikke har sett på lenge, selv om det bare innebærer en klem og ordene "God Jul".

Nå venter jeg på deilig pinnekjøtt og spennende pakke session. JAAA julen er her. Vi skal være Hos Tante Kari med Arvid, Cecilie, Camilla og Tom Erik. Dette gleder vi oss til. Det blir en fantastisk kveld=).

Jeg vil bare ønske alle sammen en riktig god jul og et godt nytt år. Takk for alle gode minner i 2012. Nå er vi klare for nye crazye eventyr i 2013, woho.

GOOOOD JUUUUL =)

Austevoll tur

Heldigvis tok Rebekka initiativ til å samle gamlegjengen, så i dag morges dro meg, Camilla, Silvia, Tonje og Elise til Austevoll for å besøke Rebekka og hennes nydelige sønn Odin. Vi var "klubben" på videregående og hang sammen hele tiden, så det var absolut koselig med et reunion. Vi koste oss med god lunsj og oppdateringer på livet. Selv om vi alle har forandret oss på disse siste årene, så er vi "oss selv" som jeg husker oss for flere år siden. Det var i hvert fall super koselig å være sammen igjen, og jeg syns det var godt å se jentene igjen=). Takk for en fin formiddag jenter.

I wanna go home for christmas.

Juletider, stress eller glede? Julen bringer alltid glede og stemning samt gavestress og alt som skal gjøres i førjulstiden. Men vi er alle enig i at ingenting er som å sitte i en julepyntet stue med gløgg i hånden og julemusikk i bakgrunnen. I dag hadde jeg min siste dag i praksis i hjemmesykepleien. Det har vært en spennende periode. Jeg tror jeg har vokst ganske mye på disse månedene, på mange måter. I begynnelsen vet jeg ikke helt om jeg likte den stilen å jobbe på, gå hjem til folk og hjelpe dem i deres eget hjem. Jeg slet litt med å finne min rolle. Men ganske fort ble jeg kastet ut i det og måtte være selvstendig og gå fra hus til hus alene. De første gangene sto jeg utenfor ytterdøren litt og tenkte gjennom det som skulle gjøres og var litt småstressa, men nå etter to måneder suser jeg fra person til person og utfører diverse prosedyrer og er blitt ganske komfortabel. Tror jeg kunne tenkt meg å jobbe slik, det har en slags sjarm. Det er litt ensomt da, men du har stor frihet.

I går kom jeg hjem fra praksis med burgere til Matthew fordi jeg var så glad. Da hadde jeg fått skryt av både lærer og veileder på praksisstedet. Det er ikke ofte man får høre noe som student. Ferdige sykepleiere glemmer litt å fortelle studenter hva de faktisk gjør bra, i hvert fall mange. Og studenter er de som trenger skryt mer enn noen andre for å styrke den lille selvtillitten vi ofte har. Man må hele tiden ut av komfortsonen og presse seg selv inn i nye utfordringer, og da trenger man å høre hva man gjør riktig så vi kan gå videre til neste utfordring og ha en slags mestringsfølelse. Jeg har fulgt opp noen brukere over tid nå i praksisperioden, så jeg har gjort meg ganske kjent med noen. Så i går hadde dagsenteret hvor den ene brukeren går på skrevet til sykepleier student Benedicte at jeg virkelig hadde skjønt hva det ville si å kommunisere med demente og at jeg hadde fine holdninger og at jeg måtte fortsette slik. Dette fortalte sykepleien til hele avdelingen på morgenrapporten og alle såg på meg og klappet og smilte. Jeg ble selvfølgelig veldig flau, men det er ingen tvil om at jeg trengte å få en god dose oppmuntring. Dette måtte veilederen min skryte over til læreren min på sluttvurderingen pluss masse annet skryt hun hadde å komme med. Er det rart jeg kom hoppende hjem av glede? Dette trengte usikre student Benedicte. Vi som studenter ble sett på som kollegaer på arbeidsplassen, og det var en god følelse som fikk meg til å ville gjøre en god jobb som om jeg var ansatt. Jeg må huske til senere å skryte av studenter når jeg syns de gjør noe bra, slik jeg vet at det tenner et lys hos meg. Praksisen er i hvert fall bestått og jeg er snart klar for bergensk juleferie.

De siste månedene har vært noen vanskelige/lykkelige måneder. Jeg blir litt forvirret, for jeg føler ting er tungt i livet og at jeg møter en del motstand, men samtidig er jeg så vanvittig lykkelig med Matthew. Aldri har jeg vært så forelsket, og det føles ekstremt godt å bli så godt knyttet til en annen person. Vi blir mer og mer forelsket for hver dag som går. Jeg ser mer og mer i ham som stjeler hjertet mitt hele tiden. Han er en bedre ektemann enn jeg noen gang kunne drømt om. Jeg trodde egentlig ikke at det er EN mann for meg, men at det er mange jeg kan passe sammen med, og det står jeg fortsatt for, men jeg begynner å bli overbevist om at Matthew var helt og fullt ment for meg. Han er FANTASTISK, han forstår meg, vi kommuniserer vanvittig bra, vi tjener hverandre hver dag og setter hverandre først. Vi virkelig tar vare på hverandre. Jeg kan ikke se for meg en dag uten han. Han er min hverdags glede. Det som har vært vanskelig er vår ustablie situasjon med visum og jobb og diverse. Hadde vi bare fått visum så kunne han begynt å jobbe og vi kunne fått en mer normal hverdag. Men i stedet må han sitte hjemme mens jeg studerer 100% og må jobbe for oss begge. Det er noe vi begge syns er vanskelig, men han er mest frustrert fordi han vil jobbe og forsørge for oss. Så det å ha sittet på pinebenken i fire måneder og ventet på svar for så å bli avvist er ikke lett. Vi er begge redd for at han til slutt må reise tilbake til USA. Vi syns det er hårreisende at systemet i Norge kan separere oss som mann og kone når vi kjemper så hardt for å få være sammen. Vi føler at vi kjemper og kjemper og bare blir brutt ned med negative tilbakemeldinger. Det hadde absolut vært fint å få noe positivt snart. Det hele har i hvert fall vært en emosjonell utfordring for meg og stakkars Matthew som har måttet holde ut med meg og mine følelser midt oppi alt. Men kombinasjonen av å blir så knyttet til en person som aldri før og følelsen av at staten har makten og bestemmelsen for om vi får være sammen, den har ikke vært god. 

Mange andre ting har spilt inn også det siste halvåret som har gjort ting litt ekstra vanskelig, som at jeg er vanvittit skolelei men må presse meg gjennom det, eller at farfar døde, osv. Det er mange ting, men trenger ikke bli helt negativ her. Poenget mitt med å nevne det er at jeg ser en styrke mitt oppi alt. Jeg tror at jeg har blitt utfordret på flere plan de siste månedene som har gjort meg mye sterkere. Det å kjempe med UDI og politiet har tatt alle tårene ut av meg, men jeg har stått sterk i det og gjort alt jeg mulig kan gjøre fra min side for å få «vår vilje». Jeg har måttet stå opp og kjempe når jeg egentlig bare har hatt lyst å ligge i sofaen og grine. Men som pappa har lært meg så kommer du ikke langt med det. Jeg har også satt meg på skolebenken og jobbet med skole og alle oppgaver selv om hele meg har villet løpe ut og slutte. Alt som er utfordrende i livet vokser man på og får lærdom fra. Jeg kan ikke noe for at jeg er et følelsesmessig menneske som tar knekken fra den minste ting, men jeg kan velge å gjøre noe med det i stedet for å la følelsene styre mine handlinger hele tiden. Jeg kan velge å gå imot vanskelig følelser og kjempe for det jeg vet er riktig.

Jeg har i det siste prøvd å trene psyken min. Det kan høres litt rart ut kanskje. Som sagt, når følelsene tar overhånd så må man lære seg mestringsstategier for å komme styrket ut av emosjonelle perioder. De siste månedene har dagene vært opp og ned. En dag er jeg glad og hopper rundt og neste dag er alt litt tyngre, spesiellt hvis jeg tenker mye på vår håpløse situasjon. Det er ingen hemmelighet at fysisk aktivitet er bra på mange måter, Så jeg har trent masse den siste tiden hvor det faktisk har stabilisert følelsene litt mer. Og en dag meg og Matthew var på trening i lag ble vi enig om å gå inn i steamrommet i lag for så å hoppe i det iskalde bassenget etterpå. Dette gjorde vi etter mye om og men, det er jo tross alt veldig kaldt. Den dagen forklarte Matthew noe til meg. At man frykter ofte det verste, noe som hindres oss i å gjøre ting i livet, men at det som oftest ikke er så gale som vi skal ha det til. For eksempel tenker jeg at hvorfor i all verden skal jeg gidde å hoppe i det iskalde bassenget når jeg kan velge og ta meg en varm dusj og holde meg i komfortsonen? Jo nemlig, fordi om jeg trosser min frykt om at det er alt for kaldt og gjør det allikavel, så kommer jeg ut av bessenget og innser at det var ikke så gale som jeg trodde. Med en gang er vannet så kaldt som man hadde fryktet, men når man ligger der noen sekunder så merker man at det faktisk er ganske deilig. Og etterpå er det seriøst den beste forfriskende følelsen og jeg får følelsen av at jeg gjorde noe jeg ikke trodde jeg skulle klare på grunn av frykt. Nå høres jeg veldig dramatisk ut her. Men poenget mitt er bare at dette har hjelpt meg å takle vanskelige situasjoner i det siste. Hver fredag når vi er på trening hopper vi i det iskalde bassenget. Og kanskje dette ikke gir noen mening for deg som leser det, men for meg har det lært meg å ikke bare stå i komfortsonen og unngå alt mulig, men å gå imot og mestre ting. Og alt i alt styrker dette psyken til det bedre, og det hjelper oss å takle motstand på en helt annen måte. Dette har vært min mestringsstrategi i det siste, men alle er forskjellig. Jeg har også pushet meg selv på tredemøllen mens jeg tenker inni meg «dette klarer jeg, dette klarer jeg». Jeg føler selv at dette trener tankegangen min til å tenke «dette klarer jeg» til alle slags situasjoner i livet når følelsene tar overhånd, i stedet for «nei dette går gale, dette kommer ikke til å gå». Det blir min måte å snu en naturlig negativ respons om til en positiv mestringsstrategi. 

Bla bla bla, ble litt engasjert nå. Men har ikke blogget på lenge, så nå kommer masse av mine tanker fra de siste månedene. Nå sitter jeg på toget til Bergen sammen med Matthew og er superklar for juleferie.

Ønsker alle en goood adventstid.

Må bare si det: var på samme tog som Linda Eide. Sneik til meg et bilde=)

Desember i Oslo

Plutselig var desember her også. Da er det full julestemning i heimen med julepynt, gløgg og julemusikk, julefilmer og julekaker. Jeg elsker desember, det er så koselig=). Her er noen bilder fra desember i Oslo:

ELSKER DEG<3

Sandra laget pinnekjøtt til oss, så vi hadde julebord i leiligheten.

Vi ble også invitert til Pernille og Mikkel på julebord sammen med noen venner av de og Elisabeth og Morten. Det er ikke tvil om at de er gode verter i hvert fall.

Matthew spiller gitar i nisselue

Fikk denne fantastiske bryllupsplanleggeren av Aunt Valerie. Det var en fantastisk gave.

En søndag gikk meg, Matthew og Sandra opp på Holmenkollen og koste oss med utsikten.

Juleshopping med Izzi=).

Vårt nydelige pepperkakehus=).

Julegave fra Vi=). Kjempe koselig.

Matthew har laget masse pannekaker i det siste. Han laget et hjerte til meg<3

Kakao med mitt nye sukkertøy fra USA.

Dette er kaldt når man er i hjemmesykepleien altså.

Sandra og Elin pynter til jul

En nydelig solnedgang før julebordet med jentene.

Fine julegater.