Siste gangen jeg såg farfar var for to uker siden, da var jeg i Bergen på heimabesøk. Jeg hadde jobbehelg på sjukeheimen og besøkte farfar hver gang jeg var på vakt for å se til hvordan han hadde det. Den ene dagen satt han ute i gangen på en stol med bein og armer i kors. Jeg satt meg ned ved siden av han for å høre om dagen hans. Ikke skjønte han hva jeg gjorde i samme arbeidsantrekk som de andre ansatte hadde, for jeg var jo barnebarnet hannes, jeg jobbet vel ikke der. Praten i det siste har for det meste vært at han prater og jeg nikker, for han hører ikke hva jeg sier uansett nå når hørselen ikke er noe å skryte av. Den andre dagen jeg var inne, låg han i sengen sin når jeg kom snikende inn på rommet. Da skjønte han etter noen sekunder at det var noen i rommet, og gløttet såvidt på det ene øyet for å se hva som foregikk. Han såg hvem det var, og det neste som kom var et stooort glis, noe som ikke var så uvant for å være farfar. Det var ikke rent sjeldent at den mannen gliste fra øre til øre. Han satt seg fint opp på sengekanten for å prate med meg. Høreapparatet var long gone, så nå var det i hvert fall enveiskommunikasjon hvor farfar snakket og mine ord ble gjemt i mengden. Jeg satt og smilte for meg selv, mens farfar smilte også. Ikke skjønte vi hva samtalen gikk i, men smilte gjorde vi. Farmor kom også innom mens jeg var på besøk, og mens meg og farmor satt og snakket sammen om at høreapparatet var borte og at vi ikke hadde en anelse om hvor det var blitt av, så satt jammen meg gamlefar og fiklet med høreapparatet der han satt på sengekanten. Jeg kunne ikke annet enn å le høyt. Det hadde vært borte i dagesvis, men der satt farfar og ordnet med det som om det ikke streifet han at det engang hadde vært borte. Jeg gav farfar en god klem og et kyss på kinnet før jeg fikk, og lite visste jeg at det var siste gangen jeg skulle se han. En uke senere fikk jeg en telefon fra pappa om at farfar sovnet stille inn. Det kom som et sjokk der jeg satt i bilen med Matthew og et vennepar på vei til Sverige på helgetur. Jeg visste at han var gammal og ikke i sin beste form, men ikke at han skulle gå fra oss så allerede.
Etter noen dager med tanker og bearbeiding, tok meg og Matthew flyet hjem til Bergen for å være sammen med familien. Gode klemmer og rom for følelser er godt å ha i en familie. I dag var dagen for begravelse. Det var en fin dag fylt med klemmer, taler, tårer og gode minner. Masse fint ble delt om vår kjære Leonard. Pappa hadde en fin tale i kirken hvor han så fint fikk fram hvilken person farfar har vært. Tante Wenche, Onkel Steinar og Onkel Linfred hadde også rørende taler som løftet frem farfar og den gode mann han var. Det ble sagt at han var en utrolig god arbeidsmann som jobbet på både fritid og i arbeidstid. Han ble snakket om som en kjærlig stødig far som alltid visste hvordan han skulle trøste, og som lærte alle sine barn å være selvstendig og å ha tro på seg selv at de kan gjøre så mye mer enn de tror selv. Han utfordret dem tidlig i arbeidslivet og gav dem mange gode minner om livet på sjøen og så mye annet. Jeg vet at pappa hadde en fantastisk far, som også kan tenkes er noe av grunnen til at jeg syns min pappa er den beste og bedre enn det=). Det ble en fin dag med godt familiesamvær.
«Hei lille venn», pleide farfar å si til meg med et stort smil i det jeg annkom stuen og hoppet opp på fanget hans mens vi gynget fram og tilbake i gyngestolen hans. Jeg skjønner hva pappa og de andre søskene snakker om når de sier han var en arbeidsmann, for det var sjelden jeg såg han i ro inne i huset. Enten var han nede i kjelleren og sløyet fisk, eller så var han nede i naustet og gjorde noe greier, eller så var han ute i båten. En av mine beste minner ved farfar er når meg og Cecilie lekte sammen ute og hørte traktoren til farfar på lang avstant og skjønte at vi måtte bruke all løpefart vi hadde opp bakken for å rekke å sitte på med han før han kom helt ned til sjøen. «HOPP OPPI», pleide han å si. Det humpet så mye i tilhengeren som vi satt i at vi fikk gjerne noen blåmerker i ræven av å humpe opp og ned der vi satt. Men vi lo som bare det og syns det var gøyest i verden. På vei fra sjøen og opp til huset var det gjerne noen fisker som hoppet sammen med oss i tilhengeren, men det måtte vi takle for å sitte på.
Jeg savner deg farfar, og vet at du har det bedre der du er nå, i himmelen. Den siste tiden på sykehjem har ikke vært favoritt tiden din som syns det er nyttesløst og sitte inne hele dagen, så dette var nok godt for deg. Men vi som fortsatt er igjen her, syns selvfølgelig det er trist og må savne deg litt før vi gir slipp. Hvil i fred kjære farfar <3
