Et nytt kapittel

The American life........ Nå har ett nytt kapittel i livet virkelig startet. Ææææh, skummelt, spennende, trist, gøy, stressende, avslappende, ja hva er det egentlig? Tror jeg opplever en miks av mange forskjellige følelser for tiden. Jeg er spent på livet her i USA med Matthew, og jeg er redd for å være vekke fra familie og venner og for å ikke ha en jobb for første gang i mitt liv.

De siste månedene har nok vært de mest hektiske månedene i mitt liv. Fullføring av bachelor, flytting fra Oslo, planlegging av bryllup, flytting til USA, bryllup i USA osv osv. Det har ikke vært et øyeblikk uten noe å gjøre siden i fjord engang. Et travelt liv er greit, men jeg tror det ble litt mye nå mot slutten. Å fullføre en bachelorgrad er jeg glad jeg bare skal gjøre en gang i livet. Snakk om å kjenne angsten opp i halsen. At jeg klarte å fullføre syns jeg er ett under. Det var definitivt en kamp, men med Elisabeth ved min side hele veien gikk det greit til slutt. Vi klarte å fullføre 11.000 ord og trykke LEVERE. Det innebar lange kjedelige dager uten søvn og uten apetitt. Jeg kan ikke si at jeg var særlig lykkelig, og kroppen ble slankere og slankere. Til slutt endte det med et uønsket besøk på sykehuset med hjertebank og en puls på 150. Ikke veldig bra, men det lærte meg å bremse ned tempoet noen hakk. Jeg må faktisk si at jeg er utrolig stolt av meg selv og studiejentene for at vi sto sammen utenfor skolen 19 juni med vitnemålet i hånden. Vi virkelig klarte det. Vi er nå sykepleiere=).

Flytting fra Oslo gikk greit når jeg har en så snill familie som kommer til Oslo to ganger på en måned bare for å hjelpe til med å flytte alle tingene. Må si jeg er passe lei av finn.no, når alle tingene måtte selges. Tiden i Bergen var nydelig. Juli måned var en hærlig måned og gikk alt for fort. Jeg kunne endelig legge skolearbeid bak meg og kunne fokusere på planlegging av bryllupet, noe jeg ELSKER å gjøre. Alt fra små detaljer til store planer har vært en glede. Jeg har virkelig storkost med med all planleggingen. Jeg vet at planlegging av bryllup kan være ganske så hektisk og kjedelig, men jeg fikk virkelig dratt fram organiseringsevnene mine. Jeg var sikkert ikke den snilleste personen dagen før bryllupet, men da følte jeg at håret stod rett opp av alt stresset. Dagen var fullbooket med planer fra morgen til kveld, og så ble vi uheldig at Kristen (kusinen til Matthew) fikk problemer med øynene og måtte på legevakten. Når vi forlot henne alene med crazye norske leger på sykehuset (stakkars jente), så var klokken allerede to og alle planene var forskjøvet. Dere vil ikke vite hvordan jeg såg ut i trafikken da. Jeg gikk bokstavelig talt fra sengen til legevakten med Kristen, og det innebærer at jeg gikk uten sminke, uten deodorant, håret til værs og de første klærene jeg fant på gulvet. Så Tonje trodde sikkert jeg hadde blitt gal når jeg hentet henne i tre tiden før vi skulle dra for å hente bryllupskaken. Godt å ha noen morsomme minner å se tilbake på=). Heldigvis har jeg en hjelpsom familie som hjalp til så alt ble gjort før dagen var over. Jeg fikk jo absolutt IKKE sove når jeg først la meg. Skulle tro noen hadde gikk med koffein intravenøst der jeg låg anspent som en stokk og øyene mer åpne enn noengang. Det var vel halvveis stresset som tok overhånd og halvveis bryllupsfeberen over at jeg skulle gifte meg dagen etter. Jeg gledet meg som en liten unge. Uken før bryllupet var en av de fineste ukene jeg kan huske på lenge. Solen skinte på Costa Del Foldnes, og vi hadde besøk fra både USA, Italia og Oslo. Dagene var fylt med soling, bading, spilling, planlegging og pakking.

Bryllupsdagen i Norge var alt jeg hadde drømt om. Det var absolut en drøm som kom i oppfyllelse for meg. Jeg følte meg som en prinsesse, og svevde på skyer hele dagen. Jeg kunne ikke spurt om en bedre dag. Det skumleste var morgenen. Å sitte i ro hos frisøren når jeg ikke hadde satt i ro på flere dager. Da fikk jeg virkelig kjenne på alle følelsene jeg hadde pushet vekk i alt stresset den siste uken. Jeg kjente panikken snike seg innpå meg, og måtte dra Tonje med meg ut for å "freake ut" litt. Tanken på at jeg skulle gå ned kirkegulvet ble plutselig litt skummelt. Det kom seg med litt champagne;). Og jo mer det nærmet seg, jo mindre skummelt ble det faktisk. Seremonien i kirken var helt nydelig. Geir Morten hadde en tale jeg aldri vil glemme, og Solveig, Vibeke og Marita var fantastiske sangere. Geir Morten tvang meg til å planlegge alt til den minste detalj, noe jeg er glad for i ettertid, for alt ble perfekt=). Det er noe helt spesielt med å samle en gjeng av selvplukkede gjester i en og samme fest. Familie og venner som er der for å feire meg og Matthew, det er helt unikt. Og å se at jeg har SÅ mange gode venner som kom med helt fantastiske innspill og gjorde kvelden magisk. Jeg kommer alltid til å huske denne dagen som en av de beste dagene i mitt liv. Det var en dag fyllt med romantikk, glede, smil, latter, kjærlighet, tårer, sterke følelser og gode minner. Og at jeg var så heldig å få ha Solveig Algrøy som toastmaster. Hun er jo ikke annet enn FANTASTISK. Hun virkelig gjorde kvelden morsom, gøyal og flytende. En bedre toastmaster skal man lete lenge etter. Hun gjorde det lett for meg og Matthew også under planleggingen, for hun var så fleksibel. Nei, jeg må bare si TUSEN takk til alle som kom og feiret oss på dagen.

Jeg må ærlig innrømme at jeg den dag i dag angrer på at jeg flyttet to dager etter bryllupet. Det gav meg ikke tid til pakking, eller til å la bryllupet synke inn. Jeg følte nesten jeg rømte fra alt hjemme uten å skikkelig si hade. Jeg klarte ikke å si hade til folk, fordi det virket så uvirkelig. Men jeg liker ikke å si hade uansett, fordi jeg ser alltid folk igjen og vil ikke være trist. Men jeg visste jo at det å unngå følelsene mens man sier hade bare fører til at følelsene slår deg senere. Det har kanskje slått meg litt mer nå at jeg faktisk har dratt hjemmefra for å bo i ett annet land. Nå er det mer skummelt enn spennende, i hvert fall etter at mamma, pappa og Jan Øyvind har dratt hjem. Jeg vet jo at dette bare er begynnelsen på en ny fase, og det er alltid skummelt. Det mest slitsomme er visumstyr. Etter alt dramaet rundt det norske visumet, så har jeg fått en smakebit av hvor drit det er å måtte søke på visum. Det ligger mye arbeid i det, mye penger og mye ventetid. Nå er jeg foreløpig i USA på et besøksvisum. Så må jeg sende en søknad om å få lov til å være i landet mens jeg venter på visumet, og SÅ må jeg vente på selve visumet. Og vi begynte prosessen i februar. I`just saying.. Matthew måtte først vente i Norge i evigheter på visumet sitt, og nå er det min tur til å vente. Så det er i hvert fall en ny fase for meg, å ikke ha jobb eller skole. Vi har valgt en litt annen livsstil kan du si, når vi valgte å gifte oss med en person fra andre siden av jorden. Men det er alltid verdt det. Jeg er sikker på at Matthew er den rette for meg, og da er han verdt alle de vanskelige tidene, så lenge jeg har han ved min side.

Vi har hatt en nydelig ferie i Las Vegas og Arizona med mamma, pappa og Jan Øyvind før vi kom til California for å møte familien til Matthew og for å ha det TREDJE og heldigvis siste bryllupet=). Jeg må si at amerikanske bryllup er litt annerledes enn norske bryllup. Mens våres norske bryllup varte i 14 timer, så varte det amerikanske bryllupet i 4 timer. Både mamma, pappa, Jan Øyvind og meg selv var delvis sjokka når folk forsvant før vi omtrent var ferdig å spise. Men det var uansett gøy å få en liten feiring med den amerikanske siden også. Dramatisk ble det når mamma, pappa og Jan Øyvind skulle videre til San Fransisco. Jeg ville ikke helt akseptere at de skulle dra fra meg, men sånn var det no bare. Tiden går nok fort til neste gang vi ses. Alt er bare veldig rart nå. Alt det trygge er borte, alle veggene er revet ned. Det er som sagt utrygt og skummelt, men det gir oss samtidig nye muligheter. Å starte litt på nytt har sine positive og negative sider. Jeg er spent på å se hvor vi er om noen måneder.
Vi har fått oss en søt bil som vi allerede har blitt glad i. For min del er det min første bil ever, så det er gøy. Vi hadde egentlig en leilighet, men jeg fikk en allergisk reaksjon i den, så vi måtte flytte. Så nå er vi desperat leilighetsjakt. Vi vil gjerne være ferdig med flytting før Matthew begynner på skolen. Men vi holder hode oppe og vet at det ALLTID ordner seg til slutt. Det samme med visumet. Det ordner seg til slutt. Vi begynner å bli vant til uvitenheten i livet nå. Vi har levd slik siden vi ble sammen. Vi er GANSKE så klar for litt stabilitet i livet snart. Men vi vet også at vi senere i livet vil se tilbake på denne tiden som en eventyrfyllt tid, så vi prøver å nyte øyeblikkene vi har sammen.

Jeg merker at det er alt for lenge siden jeg har blogget, fordi jeg har alt for mange emner å skrive om. Så jeg tror jeg sier mer ferdig for denne gang, så får jeg heller komme tilbake med ett nytt innlegg når vi har slått oss litt til ro. Savner alle hjemme allerede. Snakkes snart=).